Search

Trives best i virkelighetens landskap

For eller imot åpne landskap? Menn på slutten av karrieren bråker og nekter å rikke seg. Intellektuelle kvesser pennen. Men folkens: Det er jo bare et arbeidsliv i endring, som det alltid har vært. Og det fins noe for alle.


Fripennen Sven Egil Omdal erklærer at han ikke liker å jobbe i åpent landskap. Og når han ser seg rundt i landskapet, ser han snarere ensom tristesse enn samhandling. Så han går til forskningen, og leste 144 sider hjemme før han gikk på jobb i kontorlandskapet og forstyrrelsen begynte. Og forskningen bekrefter det han ser og opplever. Konklusjonen hans er: «…de åpne kontorlandskapene er på ingen måte i samsvar med det tenkende menneskets fysiske og biologiske krav til livsmiljø.»


VEL. VI FÅR ANTA at det går bedre med det kommuniserende menneske, det kreative, det mestrende og det handlende. Artiklene han har lest er fra arbeidsmiljø i land med mer rangordning, større lønnsforskjeller, andre krav til arbeidsmiljø og byggkvaliteter, og mindre bedriftsdemokrati.


Videre, som i all denne forskningen, er de kjemisk fri for objektive beskrivelser av løsningene det gjelder. De nøyer seg med å telle antall hoder pr rom, og iblant hva brukerne mener om ting som for øvrig ikke er beskrevet (!). Punktum. Vi vet altså ikke om det er trangt, hvordan det er inndelt, om akustikken er god, om det er bra med smårom osv. Det er som å si at alle biler med fem plasser er like og forskjellige fra de med to plasser, uansett alder, kilometerstand, merke og modell. Og som også for hele denne forskningen, settes det ikke i en praktisk, økonomisk og organisasjonsmessig kontekst. Altså: Hva skal du bruke bilen til? Metodesvakhetene er gjennomgripende og gjør generalisering helt umulig.


Jeg har ofte, lettere bekymret, ledet tusenvis av gode mennesker inn i åpne kontorlandskap, og har fått mye verbal juling for det. Men det går faktisk bra i team-løsningene, til tross for mange godt voksne drama queens. Stort sett blir rundt 90 prosent rimelig fornøyd, ifølge våre spørreundersøkelser, så sant arkitektene og HR-folket har gjort jobben sin godt. Jo, visst har løsningene sine sider, det tar jo konsentrasjonen fra tenkende og skrivende mennesker, og presser enkelte til samarbeid de ikke vil ha. Men så gir det også flertallet ganske gode følelser av fellesskap.


Viktigst er det imidlertid å sette det individuelle og intellektuelle behov i en realistisk kontekst. De åpne, etter hvert ganske gode kontorløsningene er praktiske, klimavennlige, lettdrevne, økonomiske og driver frem god organisasjonsutvikling. Dessuten har de kommet for å bli, akkurat som mobiltelefon, pc, Facebook, twitter og fargerike øreplugger. Alle fremskritt genererer litt nostalgisk bråk.


Det er ganske mange dårlige, åpne kontorløsninger som bygges akkurat nå. Det bør ikke komme i veien for den gode investeringen det er å bygge høykvalitets løsninger. Den beste forskningen kombinert med vår praksis tilsier følgende basalkrav: seks kvadratmeter nærområde rundt hver ansatt, grupper på seks personer (+/- tre), topp akustikk, ett smårom pr. seks ansatte, tre stoler for hver ansatt, lun estetikk og gjerne skrivestuer.

Men enda viktigere er at arkitekturen samsvarer med bedriftens kultur og struktur, og at ledelsen har en klar hovedidé og retning for organisasjonen i bygget.


Så til forskningsartiklene: Først den fra år 2000 hvor min gamle opponent Gary Evans ledet arbeidet, det som dokumenterer lett forhøyet adrenalin ved simulert landskap. Men det kom ikke forhøyet kortisol-nivå (steroid som kroppen produserer under ulike påkjenninger; red. anm.), og folk stopper tidligere ved meningsløse oppgaver. Ikke så dumt. Evans skriver selv i artikkelen at resultatene er «inconclusive» (mangelfulle).


Den andre artikkelen er dansk (Pejtersen et al 2011) og konstaterer et sykefravær i åpent landskap med åtte årlige dager mot fem i enkeltkontor. Forfatteren selv påpeker en rekke metodeproblemer. Og sykefraværet baseres på den enkeltes hukommelse ett år tilbake. Husker du om du hadde fem eller seks dager fravær siste år?


En upublisert, objektiv registrering i det norske Utdanningsdirektoratet viste en reduksjon i sykefravær på 35 prosent, fra 7,1 til 4,9 prosent fravær, ved flytting fra enkeltkontorer til åpne løsninger.


Kim og de Dear (2013) drøfter produktivitetstap. Godt sitert artikkel. Men den siste setningen er følgende: « – their overall workspace satisfaction will eventually decrease unless a certain level of privacy and acoustical quality are provided.» Og så nevnes ikke artikler som den av Nigel Oseland som hevder at potensiell oppside i produktivitet er mellom 5 og 15 prosent (2013, sjekk Youtube). Eller den eneste norske teksten som er faglig publisert i boken «Norsk miljøpsykologi», av undertegnede i kapitlet «Arbeid, arkitektur og psykologi».


Forskning løsrevet fra sin kontekst har like mye for seg som stråleforskningen har på mobilbruken, eller helseforskningen på bilbruken. Dessuten har vi et absolutt fravær av norsk forskning på effektene av kontorløsninger. Det vil vi som prosjekteiere i årene fremover, med finansiering av blant andre Forskningsrådet og i samarbeid med SINTEF, bøte på i prosjektet «K2 – Morgendagens Arbeidsplass».


Arbeidsplassarkitekturen er bare vår tids arbeidsliv i fast form: raskt, i flyt, online, variert og så produktivt at det forsvarer de høye lønningene. De nye kontorløsningene har kommet for å bli, og de er ikke gode nok nå. Jobben er å gjøre dem glitrende gode så de passer for alle hodearbeidere, også for skrivende, tenkende mennesker. Slutt å mimre. Jobb, skriv, og løs problemene!


Kronikken over ble publisert i Aftenposten 19.12.13: http://www.aftenbladet.no/meninger/Trivs-best-i-virkelighetens-landskap-3317003.html

Mellomrom Arkitekturpsykologi AS
post@mellomrom.no
+47 980 37 070

Fjøsangerveien 33A

5054 Bergen

Norge